Arbeidsmiljøloven arbeidstid — hviletid, pauser og overtid i praksis

En ringte meg i september og spurte om en prosjektleder de hadde ansatt på anlegg hadde krav på pause. «Han jobber ti-timers skift og vi har ikke regnet inn pausetid i skjemaet.» Arbeidsmiljøloven kapittel 10 gjelder alle arbeidstakere i Norge — inkludert den som jobber ti-timers skift på anlegget.

Kapittel 10 er ofte det som er dårligst forstatt i arbeidsgiverledet turnusarbeid. Det er ikke fordi reglene er uklare, men fordi de har tre uavhengige sett med grenser — daglig hvile, ukentlig hvile og overtidstakene — som alle må overholdes samtidig.

Hva loven faktisk krever om arbeidstid

Arbeidsmiljøloven kapittel 10 skiller mellom alminnelig arbeidstid og overtid. Alminnelig arbeidstid er det som kan planlegges og fordeles etter avtalte ordninger. Overtid er det som kommer ut over dette, og som krever særskilt hjemmel hver gang.

Alminnelig arbeidstid (§ 10-4): Den alminnelige arbeidstiden må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Med avtale om gjennomsnittsberegning (§ 10-5) kan man arbeide mer enn 40 timer i enkeltdager og enkeltdager uker, så lenge gjennomsnittet holder seg innenfor rammen over beregningsperioden.

Det mange overser: «40 timer i uken» er ikke alltid 8 × 5 dager. Det kan være 10 × 4 dager med individuell avtale, eller kortere dager med lørdag inkludert. Det er gjennomsnittskravet som teller, ikke fordelingen.

Hvilebestemmelsene — 11 timer, 35 timer og pauser

Her er lovens harde gulv — disse kan ikke settes til side ved lokal avtale uten kompenserende hvile:

Daglig fritid § 10-8 (1): En byggarbeider avslutter skift mandag 19:00. Neste skift er planlagt tirsdag 05:00. Det er ti timers mellomrom — ett time for lite etter loven. Minste starttid tirsdag er 19:00 + 11 = 06:00. Brudd på § 10-8 kan resultere i pålegg fra Arbeidstilsynet og eventuelle sanksjoner.

Ukentlig fritid § 10-8 (2): Minst 35 timer sammenhengende fri per sju dager, fortrinnsvis inkludert søndag. To pauser på 17,5 timer er ikke det samme som én på 35 timer — kravet er sammenhengende.

Overtidsreglene — tak, tillegg og samtykke

Overtid i norsk rett krever to ting: saklig grunn og individuell avtale per gang. Man kan ikke «banke inn» overtid i en generell arbeidsavtale og kreve at ansatte stiller når det trengs. Hvert enkelt tilfelle må ha en konkret begrunnelse og arbeidstakers samtykke — med unntak for nødsituasjoner.

Lovens grenser er:

• Høgst 10 timer overtid per uke
• Høgst 25 timer overtid per fire uker
• Høgst 200 timer overtid per kalenderår

Med avtale med tillitsvalgte (lokal tariffavtale) kan grensene økes til 20 timer per uke og 50 timer per fire uker, men aldri ut over 200 timer årlig uten godkjenning fra Arbeidstilsynet (som kan gi dispens til 400 timer i spesielle tilfeller).

Overtidstillegget (§ 10-6 (11)): Minimum 40 prosent av ordinaer timelønn. De fleste tariffavtaler gir 50 prosent på hverdager og 100 prosent på nøkkelstidspunkter (natt, søndag, helligdager). Overtidstillegget kan ikke avtaltes bort — men kan konverteres til avspasering etter avtale.

Gjennomsnittsberegning — den vanligste fleksibiliteten

Gjennomsnittsberegning betyr at arbeidstiden kan variere fra uke til uke, så lenge gjennomsnittet over en beregningsperiode holder seg innenfor lovens grenser. Det er den mekanismen som gjør sesongbedrifter, prosjektbedrifter og turnusvirksomheter i stand til å fordele arbeidstid jevnt over et år uten å registrere overtid hele tiden.

I praksis betyr det for eksempel at et hotell kan planlegge 50-timers uker i sommer­sesongen og 30-timers uker om høsten, og fremdeles overholde 40-timersnormen — forutsatt at gjennomsnittet stemmer og at daglig og ukentlig hviletid respekteres gjennom hele perioden.

Kari Lindstad, HMS-rådgiver, Bergen · april 2026

Vanlige spørsmål om arbeidstidsreglene